Folkebiblioteket og merdemokrati

Herman og Chomskys bok «Manufacturing Concent» er blitt dokumentarfilm, gratis tilgjengelig på Internet Archive. Klikk på bildet ovenfor

Trass i Internett og overflod av informasjon er det svakheter i dagens vestlige informasjonssamfunn, som jeg mener en ikke-kommersiell institusjon som folkebiblioteket har visse forutsetninger for å bøte på. I det kommende nummeret av det svenske tidsskriftet Bis (Bibliotek i samhälle) har jeg rekapitulert en del av det jeg jobba med rundt dette på begynnelsen av 2000-tallet. Her er en variant av denne teksten, som jeg også posta i en debatt jeg mener den hører til i, på lista biblioteknorge 13. februar 2013. Les hele innlegget:

Innlegg på biblioteknorge 13. februar 2013 om BTS i tråden Biblioteket i byrommet – arkitektur, attraksjon og arena

Jeg er ikke sikker på om jeg har fått med meg alle innlegga i denne/disse debatten(e), men jeg oppfatter at det, veldig kort sagt, handler om Flere Bein Å Stå På for biblioteket i framtida. Jeg vil bidra med et bein til:

Trass i Internett og overflod av informasjon er det svakheter i dagens vestlige informasjonssamfunn, som jeg mener en ikke-kommersiell institusjon som folkebiblioteket har visse forutsetninger for å bøte på. I det kommende nummeret av det svenske tidsskriftet Bis (Bibliotek i samhälle) har jeg rekapitulert en del av det jeg jobba med rundt dette på begynnelsen av 2000-tallet.

I korthet: Sjøl om vi ikke har åpen sensur i vår del av verden, så begrenses nyhetsbildet og den politiske dagsordenen av tunge økonomiske krefter. Det oppstår store og små ikke-saker. I artikkelen i Bis har jeg nevnt fire norske ikke-saker:

1) manglende kritikk av Norad og norsk bistandspolitikk. Inntil NRK-serien etter nyttår og samtidig Aftenpostens frislipp og åpenhet rundt reportasjeserien fra tidlig 80-tall, som redaksjonen da stoppa, ifølge flere vitneutsagn etter press fra Norad. Terje Tvedt prøvde seg på bistandskritikk for noen år siden, og fikk Fritt Ord-pris for det, men de etablerte mediene var likegyldige til innholdet.

2) riksmedia ignorerte de negative konsekvensene av den store pensjonsreformen i 2010 til etter at den var gjennomført. Trass i at nisjemedia og store deler av fagbevegelsen hadde sterkt fokus på det.

3) den begrensa kritiske journalistikken rundt oljeboomen i Nord-Norge.

4) Et eksempel med større rekkevidde: Klimakrisa og nullvekst. Politikernes, næringslivets og dermed medias «løsninger» er kvotekjøp, «grønn kapitalisme» og internasjonale konferanser, mens redusert vekst, og dermed lavere karbonutslipp, er en ikke-sak. Inntil forskeren Jørgen Randers nå nylig har fått litegrann oppmerksomhet om boka han ga ut i USA for flere måneder siden, og Pål Steigan fikk oppmerksomhet rundt den klima- og systemkritiske bloggen sin, men først etter at Anders Giæver i VG tok ham fatt for påstått samrøre med ytre høyre når det gjelder multikulturalisme.

Det fins jo nisjeaviser og tidsskrift. Noen ganger bidrar de til å presse fram ikke-saker og nesten-ikke-saker til den etablerte overflaten i riksavisene og NRK, men det skal mye til.

Noen som har satt ord på behovet for merdemokrati i vestlige demokratiske samfunn er den svenske abonnementsfinansierte nettavisa Politiken.se. Dette er en definitivt «smal» publikasjon, men den har faktisk har sin største lesekrets i skoleverket. De sier om seg sjøl at «De politiska sakfrågorna sätts i förgrunden och det politiska spelet i bakgrunden. Till detta vill vi lägga vi en samhällsanalys med akademisk anknytning. Utgivningen av samhällsvetenskaplig litteratur ska bevakas så heltäckande som möjligt. Den beskrivande och analyserande journalistiken ska kompletteras med en granskande och undersökande journalistik som ger konkretion».

Og hva med biblioteka oppi dette? De låner ut og formidler det som forlaga finner det for godt å gi ut. Riktignok med rett til og tradisjon på å prioritere og prioritere bort (få eller ingen kan kjøpe alt). Det samme med informasjon og nyheter. Men altså ganske passivt, sjøl om f.eks. Årets bibliotek 2012, Lom folkebibliotek, legger vekt på den smalere litteraturen.

Men samtidig åpner det seg i disse dager dører mot noe mer:

For det første «ideologisk» og faktisk i lovverket: I den pågående revisjonen av biblioteklova foreslår Departementet at folkebiblioteket skal være «møteplass for offentlig samtale og debatt». Dette vil formalisere det utvida repertoaret som flere bibliotek alt har innført med ulike typer arrangementer og tjenester.

Men Norsk Bibliotekforenings Hovedstyres går videre. De foreslår: “Folkebibliotekene skal være en møteplass og en uavhengig arena for offentlig samtale og debatt”. Stikkord: Uavhengig.

Om dette går igjennom, vil det også styrke og utvide den sjølstendigheten bibliotekarene i flere generasjoner har hevda når det gjelder bokvalg. Utvidelsene vil kunne gjelde flere felt: Folkebiblioteket blir en mer og mer aktiv formidler. Noen er i gang med å publisere sjøl. Biblioteket er på hjemmesider, blogg og Facebook, og det digitaliserer.

Biblioteket kan faktisk fylle hull i informasjonsstrømmen og motvirke den passiviserende «consent» som blant annet Edward S. Herman and Noam Chomsky snakker om i klassikeren «Manufacturing Consent». http://bit.ly/X7blKG

Jeg sa at det begynner å skje ting «ute i felten». Grünerløkka filial i Oslo presenterer i en møteserie smale forlag og litteratur. Lørenskog bibliotek kjører en møteserie under navnet «Det reflekterende rom», med aktuelle saker til debatt. Mye av dette skjer med støtte fra Fritt Ord  http://bit.ly/WkTXnF

Og når Oslo nå skal bygge nytt hovedbibliotek, er et av hovedpunktene i brosjyren: «Støy i stillhetens hus – Deichman engasjerer og provoserer!» http://bit.ly/12wO5rS

Hvor går grensa for hvor sjølstendig og kontroversielt et folkebibliotek kan opptre? Det hittil mest vidtgående «stuntet» var nok på Lillehammer, der biblioteket på midten av 2000-tallet arrangerte fire store folkemøter om utviklingen av byen. Daværende biblioteksjef Trond Minken kunne fortelle at “enkelte politikere og administratorer ble sure, men folk flest satte stor pris på det”. http://bit.ly/WIhEb0

Også på Internett kan bibliotek yte noe for merdemokratiet. I 2006 utvikla jeg et nettsted for biblioteka i kommunene rundt den planlagte sivile Moss lufthavn, Rygge. Bakgrunnen var underskudd på informasjon om miljøkonsekvenser, da blant annet alle lokalmedia og nesten alle politikerne var sterkt for flyplassen. Motstanderne kom til orde i leserinnlegg, men media hadde få egne kritiske saker. Mens på nettstedet presenterte vi materiale både for og imot, med lenker til primærkildene.
http://edufdaoduf.googlepages.com/ryggefly.html

Saker med informasjonsunderskudd er det mange av i lokalsamfunna. På basis av dette utvikla jeg så konseptet «Biblioteket tar saka». Mye mer har ikke skjedd her, men den tilhørende bloggen dekker feltet. http://atomic-temporary-446487.wpcomstaging.com/

Samtidig: Finske Mikael Böök utvikler i dag viktig teori rundt bibliotekets potensial i Internettsamfunnet. Hans viktigste artikler, blant annet fra Bis, fins nå i den gratis e-boka «Biblioteksaktivisten – Essäer om makt och bibliotek i informationssamhället». http://bit.ly/X4daer

Ytringsfrihet er tema på mange bibliotek- og kulturkonferanser, men det handler mest om åpen sensur og ekstreme tilstander. Altså om nåtid i Sør og Øst, men stort sett om fortid i Nord og Vest, typisk om fascisme og stalinisme på 1900-tallet. Herman og Chomskys tema, påvirkning gjennom media og samling om det etablerte, er sjelden på programmet. FAIFE, IFLAs kontor for intellektuelle friheter, føler jeg har samme fokus. FAIFE «responds to violations of freedom of access to information and freedom of expression». Men det er ikke «violations» som skaper konformitet og likegyldighet i Nord og Vest.

Det betyr at biblioteket eller nettverk av bibliotek må se seg som redaksjoner, og faktisk også opprette redaksjoner. I det små er noen av oss der alt; vi har bare ikke brukt ordet redaksjon.

Anders Ericson