William Nygaard om ytringsfrihetens begrensninger

I en kronikk i Klassekampens papirutgave 4. mars 2014 tar William Nygaard, tidligere forlagsdirektør, nå leder av Norsk PEN, opp ei side av ytringsfriheten som det altfor sjelden snakkes om: Den Reelle Ytringsfriheten. Som handler om mer enn retten til å ytre seg uten at det får juridiske konsekvenser, helst i land vi ikke sammenlikner oss med (kronikken er en kortversjon av en artikkel i tidsskriftet Prosa nr. 1 2014, nå lagt ut på Norsk PENs hjemmeside).

Nygaard behandler her forhold som også gjelder vestlige demokratier, medregna Norge, ikke bare despotier i Sør og Øst. Som er tradisjonen på de tallrike konferansene, artiklene og databasene om ytringsfrihet og liknende, også i bibliotekregi. Nygaard kaller det «den intellektuelle korrupsjonen», med et samlebegrep.

Han skriver slikt som: «Den intellektuelle korrupsjonen kan være en giftig variant av selvsensuren. Grensedragningen mellom hva som er intellektuell korrupsjon og hva som er selvsensur, kan ofte forveksles med grensedragningen mellom taushet og feighet. Enkelte vil sågar hevde at illojalitet og konfliktskyhet hører hjemme i dette vokabularet. Eller servilitet, som kan være første steget mot illojalitet».Han skriver videre om at «debatt-temaer forties, når ledere, samfunnstopper, politikere, journalister, kjendiser står frem i glossmediene, når de profilerte stiller til portrettintervjuer, når stridende ytringer oppfattes som fiendtlig kritikk og ikke som skapende debatt, når kritisk debatt betraktes som politisk svakhet, når det nye kommunikasjonsfaget (kommunikasjonsbyråene) systematisk fremhever ensidige fakta, når politikeres erfaring kjøpes nettopp av dette faget og lar seg ensrette?»

Han bruker eksempelet Snowden-saken og påpeker «en betydelig politisk indignasjon og taushet også her i Norge, ja åpenbar politisk servilitet, da ytringsfrihetsorganisasjoner forsvarte en varsler fra selveste storebror USA».

Ikke bare myndigheter og det offentlige, men også presse og medier får Nygaards oppmerksomhet: «… når avstanden mellom pengenes eierstyring og den redaksjonelle utøvelsen blir stor, så svinner det redaksjonelle motet. I tillegg kommer den synergiske redaksjonelle stoffutveksling mellom felles eide aviser, som vil svekke redaksjonell originalitet, dybde og mangfold. Og hva med den politiske og redaksjonelle uavhengigheten?»

Han kommer også inn på norsk litteraturpolitikk, kulturpolitikk og truslene mot pressestøtta.

Denne bloggen har tidligere tatt for seg mye av dette, blant annet har vi skrevet om en grunnleggende bok – og film – på området: Edward S. Herman og Noam Chomskys «Manufacturing Concent». og vi har tatt for oss Fritt Ord-rapporten i fjor om «blindsoner i norsk journalistikk» (som blant annet foreslår samarbeid bibliotek – lokalavis som et botemiddel). Vi kan tilføye enda ei norsk bok fra 2013: Finn Sjues «Journalistikkens uutholdelige letthet», der den tidligere redaktøren og journalistikklektoren også lister opp «blindsoner», store spørsmål som norsk presse av ulike grunner ikke eller i liten grad har tatt alvorlig.

Avslutningvis minner vi om at biblioteka, særlig etter den nye formålsparagrafen om «uavhengig møteplass og arena for offentlig samtale og debatt», kan bidra til å tette en del hull, både lokalt og internasjonalt og både som debattarena og gjennom å utnytte potensialet på Internett gjennom Biblioteket-tar-saka-liknende tjenester.

Advertisements

2 Trackbacks to “William Nygaard om ytringsfrihetens begrensninger”

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: