Apropos reinhald av bøker (det er fredag)

På fagforumet Biblioteknorge i 2001 kom det eit spørsmål om reinhald av bøker: «Er det fortsatt støvsuging som er det mest effektive eller er det bedre å bruke «statiske» kluter?»

Sjå også «Sju forslag for den nære framtida».

Underteikna svarte at også her «må vi da også kunne gå til litteraturen, ikke nødvendigvis bare faglitteraturen (025.84?), men Skjønnlitteraturen: Det grunn til å sitere fra Dag Solstads «T. Singer», side 211 i førsteutgaven, der hovedpersonen, bibliotekaren T. Singer, nettopp har begynt sitt virke ved Deichmanske bibliotek på Hammersborg, et avsnitt som i all sin avslørende og eksistensielle (biblioteks-) gru vil måtte bli stående som et av de sentrale avsnitt i bibliotekarlitteraturen, men som (altså) også vil kunne bringe faget generelt og bokpleien spesielt store skritt framover! Jeg tenker sjølsagt på Singer-trikset, som framgår av de siste setningene i sitatet:

«Hans liv befant seg i metaforisk forstand i kjelleren på Deichmanske bibliotek hvor han voktet bøkene. Der satt han i alvorlige, litt sur­mulende diskusjoner med likesinnede (kolleger) om arkiveringsteknikker og alternative katalogiseringssyste­mer, labyrintsimulatorer og bokstabelberegningskataly­satorer, og hvorvidt disse på en meningsfull måte kunne innpasses i datasystemer. Diskusjoner på et høyt, ja sub­limt nivå, men dessverre komplett uinteressante og kom­plett uforståelige for andre enn dem, de innvidde bib­liotekarene i Deichmanns djupe hvelv. Overfor dem, de innvidde, kunne Singer endelig foreta sitt lille triks med å holde bokryggene fram, og ned, for på den måten å åpne boksidene, og lufte dem idet han lukket dem med et lite, tørt smell, dette triks han hadde gjort så liten lykke med overfor et levende, stillferdig barn for noen år siden, men nå: De andre, de innvidde, hans kolleger, humret anerkjennende til ham.
Singer var i sitt ess.»

Dette krever sjølsagt at man f ø r s t bruker Singer-trikset på h e l e samlinga, eller rom for rom, fortrinnsvis uten at publikum er til stede, eller eventuelt med restriksjoner overfor allergikere, eventuelt etter at man har forsynt både publikum og ansatte med munn- og nesemasker. Så bruker man støvsuger på omgivelsene og gølvet, ikke på bøkene. Dette har den klare fordelen at man ikke risikerer å skade bøkene, verken topp eller front, med støvsugermunnstykket.

Da jeg intervjua Solstad om romanen T. Singer for Bok og bibliotek i 1999 (side 13 ff) viste han meg trikset, utført på 1962-bindet av «REOL – Nordisk bibliotekstidsskrift, udgivet af de nordiske biblioteksdirektører». Jeg kan derfor, kanskje som den eneste, i alle fall den eneste med bibliotekfaglig interesse for saka, bringe videre førstehånds kunnskap om teknikken:

Solstad utførte lukkinga med først en ca. 90 graders vridning av hånda mot venstre og så en svakt nedadgående bevegelse, der åpninga av boka etter hvert vendte svakt nedover, men ikke mer enn at boka fortsatt lå i hånda uten fare for å bli mista, og samtidig svakt innover mot overkroppen, altså uten noen påtakelig strekking av armen, på tvers av eller nærmere bestemt diagonalt med magen, fra omtrent høyre lungespiss (for høyrehendte), på skrå ned forbi kroppen i navlehøyde, før endelig lukkebevegelsen og det lille, tørre smellet fant sted omtrent en tommes avstand forbi navlen, i retning av
venstre hofte. Dette sannsynligvis for å slippe å få støvet, som virvles opp, i ansiktet. Denne detaljen kom ikke tydelig fram i avsnittet på side 211 i «T. Singer». Faktisk kunne beskrivelsen der («å holde bokryggene fram, og ned, for på den måten å åpne boksidene, og lufte dem …») forstås sånn at hele prosessen bare utgjorde en enkel opposisjon av tommel mot øvrige fingre. Dette ville eventuelt føre til at en større mengde støv ville falle
tilbake mot boka, og faktisk, fra å ha ligget delvis bare på bokas ytre flater, havne inne mellom bladene.

Det gleder meg å få denne anledninga til å forhindre at en sånn forståelse kunne ha befesta seg.

God sommer! Husk munn- og nesemaske!»