Biblioteklova: Samordning pågår

Først nå i helga fikk vi lest Erling Bergans rapport fra paneldebatten med kulturministeren på Lillehammer, og vi fikk dermed styrka mistanken vår etter et innlegg i spørretimen 25. april om at biblioteklova som sådan virkelig er under press. Skei Grande sier nå ifølge Bergan (og videoen fra møtet):

« ,,, bibliotekloven kommer til å ligge fast. Kanskje vi putter den sammen med en museumslov i framtida, at vi prøver å lovfeste flere ting på kulturfeltet.»

I Jeløyerklæringa var det snakk om «en gjennomgang av kulturlovene», men nå slipper hun altså mer konkrete prøveballonger med litt skiftende innhold. Noe som kan tyde på at regjeringa alt har begynt gjennomgangen og snart kommer med et borgerlig omforent og vedtaksklart forslag (jamfør kommunereformen med tre måneders høringsfrist).

Én ting er framgangsmåten, og en annen innholdet. Dette er alvorligere enn det kan høres ut:

Det er svært lite sannsynlig at alle, eller de fleste, viktige føringene i dagens biblioteklov vil overleve flytting til kulturlova eller sammenslåing med museum i ei ny lov.

Vi må se for oss to ulike scenarier:

I innlegget vårt i april var det signalet hennes om inkludering i kulturlova vi tok utgangspunkt i. Vi advarte mot dette, og gjentar:

Vi har i et drøyt tiår levd med en svært kortfatta, svært lite konkret og svært ineffektiv kulturlov (jf. blant annet Enger-utvalget og Telemarksforsking). Høres det lurt ut for biblioteket å havne der?

Skulle hele eller det meste av dagens biblioteklov flyttes dit, vil kulturlova i beste fall komme i dramatisk ubalanse. Skal den komme i balanse, noe enhver lovgiver vil være opptatt av, må bibliotekdelen amputeres kraftig.

Dette ble også diskutert blant de rød-grønne i forkant av kulturlova, men da kulturminister Giske (AP) la den fram i 2007 var han klar på at «det var uaktuelt å inkorporere bibliotekloven fordi det ville bli altfor stor forskjell i detaljeringsgraden på de ulike områdene».

En felles lov med musea, som hun nå antyder (og hvorfor ikke også arkiv, som hun ønska seg i 2015), vil ende opp som ei lov med vekt på bevaring og kulturvern, ei side ved folkebibliotekets virksomhet som blir mindre for hver ny bok, tidsskrift, avis osv. som Nasjonalbiblioteket digitaliserer.

Uansett vil viktige føringer om bibliotek kunne bli svekka. Som gratisprinsippet, bibliotek i hver kommune og det som tross alt står igjen av kompetansekrav.

Alle som noen gang har hatt en fot innafor et kommunestyre eller hovedutvalg kjenner verdien av mer eller mindre konkrete punkter i en hvilken som helst lov som har med kommunal virksomhet å gjøre. Norske politikere har fortsatt respekt for det som er lovfesta, trass i presset om å skjære ned. Og kanskje spesielt da. Og i hvert fall på dagens relativt milde nivå når det gjelder kutt i velferden i Norge (ulikt nivået i f.eks. Storbritannia).

– – –

Er dette svartmaling? Nei, det handler om å være føre var. Husk at regjeringer av ulike valører flere ganger har ønska å svekke biblioteklova på ulike punkt, og noen ganger klart det. Ei oversikt over dette kommer vi tilbake til, men la oss ta et eksempel på at bibliotekmiljøet vant:

I 2002 ville regjeringa Bondevik II, med Valgerd Svarstad Haugland som kulturminister, vingeklippe biblioteklova ganske solid. Hun ville fjerne kravet både om fagutdanna biblioteksjef og om et fysisk bibliotek i alle kommuner. Det skulle holde at en i samarbeid med en eller flere andre kommuner hadde et bibliotektilbud. Bibliotekmiljøet og organisasjonene protesterte kraftig, og etter et år med regelrett ydmyking av regjeringa, var det aller meste som før, jamfør dette nettstedet som undertegna lagde da.