Biblioteket – «ein polemisk plass»?

ranciereI påskestilla kommer vi i filosofisk modus og finner fram igjen en filosof, nærmere bestemt en bokomtale vi skreiv i Bibliotekforum i 2009 om ei bok av den franske filosofen Jacques Rancière. Vi omtalte boka på grunnlag av den svenske oversettelsen med tittelen «Hatet mot demokratin«.

Ranciere skriver om symptomene på det forvitrende demokratiet, lokalt, nasjonalt og i EU. Men, som vi skreiv: «… det finst også meir djuptgåande spørsmål rundt demokratiet som ikkje er kvardagskost korkje i pressa eller dei offentlege utgreiingane og debattane. Det er her Rancière kjem på banen».

Vi skreiv: «Rancière hevdar at reelt demokrati ikkje er ein regjeringsform, men ein kontinuerlig prosess for å etablere ”polemiske situasjonar” eller ”polemiske plassar”. I denne og andre samanhengar har han sagt at Internett og særleg bloggar er med på å skape slike plassar».

Og vi oppsummerte slik: «Bør ikkje også biblioteket, og særleg det lokalt forankra folkebiblioteket, sjå seg sjølv i rolla som ein slik ”polemisk plass”? Eller står vi ikkje tilstrekkeleg fritt i høve til eliten til å kunne takle det? Det vil innebere å stå i opposisjon til det etablerte ”demokratiet”, ifølgje Rancière».

Les hele teksten:

Biblioteket – ein ”polemisk plass”?

Fra Bibliotekforum nr. 4, 2009

Den franske filosofen Jacques Rancière er ein av mange tenkjande menneske som i desse dagar er opptekne av demokratiet. Men ikkje demokrati på dei etablerte politikarane sine premiss, men på eit djupare plan. Rancière skriv faktisk ganske lesbare, korte bøker om dette, nærmast i pamflettform.

Demokratiet sliter både i Frankrike og her. Dei demokratiske prinsippa og deklarasjonane står sterkare i verda enn nokon gong, men kva med praksisen? Ei felles utfordring er sjølvsagt at pressa og journalistikken ligg på sotteseng; i alle fall sit dei stadig oftare på denne sengekanten, anten dei alt er i økonomisk krise eller held krisa i sjakk gjennom å kompromisse på kvaliteten. Andre velkjende utfordringar er at dei politiske avgjerdene blir stadig meir sentraliserte, for eksempel til Brüssel eller til stadig større storkommunestyre, og at avgjerder blir flytta vekk frå den politiske arenaen gjennom privatisering og outsourcing av opphavlege offentlege tenester.

Men det finst også meir djuptgåande spørsmål rundt demokratiet som ikkje er kvardagskost korkje i pressa eller dei offentlege utgreiingane og debattane. Det er her Rancière kjem på banen.

I boka si frå 2005, «Hatet mot demokratin» (svensk utgåve i 2007) tar han utgangspunkt i den franske situasjonen og tradisjonen. Noko som nok synst tydelegare på Kontinentet enn her, er elitane sitt falskspel rundt demokrati og offentlegheit, slik han ser det. Når Rancière snakkar om hatet mot demokratiet handlar det om korleis elitane (både dei sosiale, økonomiske og politiske), mens dei kallar det demokrati, på sitt subtile vis og gjennom sine subtile kanalar heile tida skaper ein taktisk balanse mellom fridom og ufridom; mellom på den eine sida folks draumar om likskap og på den andre elitane sitt behov for kontroll av det dei ser på som massane sine grenselause krav og begjær. Berre slik kan ein forstå korleis for eksempel den franske (kultur-)eliten kan gje så sterkt uttrykk for moralsk indignasjon over alt frå ”forbrukarsamfunnet” og ”masseindividualismen” til misnøgde innvandrarar frå 3. verda. Jamfør kor få intellektuelle som eigentleg tok til motmæle mot Chirac og Sarkozy sine knallharde reaksjonar mot opprøra i franske fattige bydelar i 2005.

Rancière hevdar at reelt demokrati ikkje er ein regjeringsform, men ein kontinuerlig prosess for å etablere ”polemiske situasjonar” eller ”polemiske plassar”. I denne og andre samanhengar har han sagt at Internett og særleg bloggar er med på å skape slike plassar.

I eit sjeldant intervju i norsk presse i den norske utgåva av Le Monde diplomatique i august 2006, snakkar Rancière om verdien av Internett:

”Det dreier seg ikke om å gi kunnskap til alle, men om å la ord sirkulere på en fri og begjærlig måte. Jeg tror dette skjer med Internett. Det er nok derfor en del reaksjonære mennesker misliker internett så sterkt. De sier det er forferdelig at man kan finne alt man vil på internett, fordi det ødelegger utforskning og utvikling av intelligens. Men dette er nettopp måten intelligensen virker på. Man går tilfeldig rundt på et bibliotek på samme måte som man beveger seg tilfeldig rundt på internett”.

Bør ikkje også biblioteket, og særleg det lokalt forankra folkebiblioteket, sjå seg sjølv i rolla som ein slik ”polemisk plass”? Eller står vi ikkje tilstrekkeleg fritt i høve til eliten til å kunne takle det? Det vil innebere å stå i opposisjon til det etablerte ”demokratiet”, ifølgje Rancière.

Når dette lesast er kanskje millionbyen Boston for all framtid utan si eine viktige lokal- og regionalavis gjennom nesten 140 år, Boston Globe. Og dermed kjelda for det meste av innhaldet i dei lokale nettstadene og kringkastarane. Kva gjer dette med eit lokalsamfunn? Boston fekk verdas første moderne folkebibliotek, samtidig med London, i 1850. Dei har eit stort og godt folkebibliotek. Kva kan biblioteket gjere i ein slik situasjon?

Anders Ericson

Advertisements

6 kommentarer to “Biblioteket – «ein polemisk plass»?”

  1. Tack för tankar! Jag undrar om Rancière egentligen menar filosofi när han skriver demokrati. Demokratin är i alla fall någonting som ständigt behöver uppfinnas på nytt. Jag gillade jämförelsen mellan att surfa på internet och vandra omkring i ett bibliotek. Vad var det nu det kallades — synergi? Nej, synestesi? Nej. Serendipity. Så heter det! Oöversättligt. Obegripligt!
    Det är några år sedan jag läste «Hatet mot demokratin». Den är svår. Men säkert inte obegriplig. «Rancière hevdar at reelt demokrati ikkje er ein regjeringsform», skriver du.
    Än då republik — är det en regeringsform? Ja, skulle jag vilja svara. Och hurudan vore då en reell republik i motsats till en skenrepublik? I den reella republiken vore makten faktiskt delad mellan de olika statsmakterna. I skenrepubliken därmot vore en enda makt allsmäktig. Lite som hos oss alltså där marknadskrafterna är så gott som allenarådande.

  2. Takk for interessante kommentarer, Mikael Böök! Nå er det lenge siden jeg også leste boka. Men jeg har vel tenkt at poenget for Rancière er at ingen kjente regjeringsformer i dag er reelle demokratier? Han virker, som så mange, skeptisk til den omfattende bruken av ordet demokrati … at det har gått inflasjon i det. Men av ting jeg har lest, har Rancière gitt meg mest å tenke videre på.
    I ditt siste avsnitt gir du meg, indirekte, begrepet «skinndemokrati»… takk
    Rancière er svår, og mine tolkinger er sikkert overflatiske, men jeg føler han mer enn de fleste forsøker å trenge gjennom tåka (dimman).
    Oversetteren Kim West har et godt etterord til Rancière. Med referanse til R skriver han blant annet at «Det finns i sträng mening inget «demokratiskt samhälle», utan bara oligarkier i vilka man till högre eller lägre grad försöker förvärkliga demokratins ideal».
    Pål Steigans post på bloggen sin i dag har tittelen «USA er et oligarki». Han har lest US-amerikanske forskere og oppsummerer: «USAs regjering representerer ikke interessene til majoriteten av befolkninga, men styres i stedet av de rike og mektige». http://steigan.no/2014/04/18/forskere-usa-er-et-oligarki/

  3. Jeg har ikke lest Rancière, men poenget må uansett være at disse tenkerne setter ord på problemområder og «blinde flekker», for oss som beveger oss på bakkenivå. Det er nok et viktig spørsmål om hva som skjer når journalistikken ligger på sotteseng og ikke lenger bidrar med uavhengige og djuptpløyende analyser.

    Så da disse tenkerne som utgir pamfletter og blir diskutert på internett. Jeg tenker deres bidrag kan forståes som en samtale eller diskurs, spørsmålet er hvordan skal folkebiblioteket forholde seg til disse samtalene? Det er en grenseoppgang mellom å nøytralt formidle materiale, og å fortolke innholdet. Det å velge ut i seg selv kan være en form for tolkning.

    Biblioteket skal ikke være livredde for å drive med tolkning, det er en nødvendig del av en hvilken som helst hverdag, men, intuitivt synes jeg det er viktig å være klar over problemstillingen. Det er en integrert del av det å ta stilling til de «blinde flekkene».

    En diskurs har flere sider, og for noen dager siden leste jeg et intervju med Per Høiby i DN. Hvordan klinger dette mot Rancières pamflett? Jeg gjengir et par eksempler:

    – Alle i vårt samfunn har en mulighet til å være med og påvirke.Det er rimelig at selskaper og organisasjoner har anledning til å følge opp sine interesser,det mener jeg er en demokratisk rett. Ja,det er selve fundamentet i demokratiet. Av og til trenger man hjelp til å komme i kontakt med politikere.

    videre:

    (Høiby…) insisterer på at for samfunnet «vil det være meningsløst» om en organisasjon eller en offentlig etat til enhver tid måtte ha bemanning for å ta alle topper og utfordringer [les: krisehåndtering!].
    – Informasjonsverdenen er så komplisert i dag, medievirkeligheten så tøff.

    og:

    Det er litt snodig hvor irrasjonell politikk er for oss på utsiden, og samtidig hvor rasjonell den er sett fra innsiden, filosoferer Høiby.

    Bibliotekets rolle må altså være å på en måte synliggjøre diskursen, og på den måten, for å si det i First Houses ånd, «tilby rådgivning på strategisk og operasjonelt nivå innenfor mediebransjen (kunnskapsbransjen). First House Medias (bibliotekets) medarbeidere har lang og bred erfaring fra mediebransjen (kunnskapsbransjen) og vi kan tilby rådgivningstjenester innenfor et bredt kompetansefelt.

  4. Det er viktige spørsmål du bygger opp til her, Aleksander, om jeg forstår deg rett. Kort sagt og spissformulert: I hvilken grad bør/kan biblioteket ta stilling?

    Uten å gå mer i dybden her og nå, siterer jeg fra en invitasjon finske Mikael Böök sendte ut i dag på den svenske biblioteklista Biblist, til «fredsrörelsernas … PEACE EVENT SARAJEVO 6-9 juni». Bør bibliotekansatte og bibliotekorganisasjoner delta aktivt på sånt? Med henvisning til en tale holdt i USA i 1915 (!) mener han at, ja, her bør biblioteket delta:

    «How Far Should The Library Aid The Peace Movement and Similar Propaganda? frågade bibliotekarien George F. Bowerman på ALA:s kongress år i Berkeley, Kalifornien år 1915». Vi vill också blicka mot framtiden. Därför innehåller programmet i Sarajevo bl.a. idéverkstaden PEACE AND THE INTERNET.

    Har förutsättningarna för en mer bestående världsfred skapats genom internets framväxt? Hur kan biblioteket bidra till att skapa den «sympatiska världsanda» (Bowerman), som säkert också skulle behövas?»

    Bør biblioteket arbeide mer aktivt for en «sympatisk verdensånd»? For menneskerettigheter og demokrati? Eller også mot all undertrykking? For Wikileaks og Snowden?

  5. La oss si at jeg forutsetter at biblioteket skal ta stilling, og spørsmålet er på hvilken måte?
    Skulle gjerne sett noen konkrete eksempler på hvordan en kan utvide virkeområdet som den nye formålsparagrafen legger opp til. Ser gjerne at du går mer i dybden rundt dette, Ericson.

    Mange «samtaler» kan jo bygges opp rundt nyere fagbøker?
    Man kan lage kurs i informasjonsinnhenting (deltagelseskurs – offentlig informasjon)?

    Deltagelse på ulike konferanser er også et interessant innspill – skal biblioteket profilere et standpunkt, eller et image?

    Du spør, «Bør biblioteket arbeide mer aktivt for en «sympatisk verdensånd»? For menneskerettigheter og demokrati? Eller også mot all undertrykking? For Wikileaks og Snowden?», og jeg kjenner en skepsis til en slags «branding» av biblioteket i så måte. Ikke nødvendigvis fordi det går utover nøytraliteten, men fordi engasjementet ikke er nødvendig for virksomheten. Man kan ende opp med å støtte noe som i etterkant viser seg å være kritikkverdig (eller til dels farlig).Man kan risikere for å støtte halvhjertet opp om noe. Jeg mener at et engasjement bør være nødvendig for å være legitimt.

    Hører gjerne fra Böök når det gjelder tanker om legitimitet for at biblioteket skal ta en slik aktiv rolle som beskrives.

  6. Takk for at du stiller viktige og konstruktive spørsmål, Aleksander. Dette er relativt nytt for de fleste av oss og vi må tvinges til å tenke djupt og grundig.

    Du skriver blant annet at «Man kan ende opp med å støtte noe som i etterkant viser seg å være kritikkverdig (eller til dels farlig). Man kan risikere for å støtte halvhjertet opp om noe. Jeg mener at et engasjement bør være nødvendig for å være legitimt».

    Hva kan da et bibliotek engasjere seg helhjerta i uten å komme i konflikt med «sjela» si og evt. også hva myndighetene definerer som bibliotekoppgaver?

    «Sjela» kan bestemmes utfra dokumenter som IFLAs folkebibliotekmanifest og den US-amerikanske Library Bill of Rights, for ikke å si de norske Veiledende etiske retningslinjer for bibliotekansatte. Og nå i biblioteklova, særlig i den nye setningen. Det meste av dette slekter igjen på FNs menneskerettigheter og før det igjen på humanistisk tenking særlig siden den franske revolusjonen.

    Det handler for det første om tradisjonelle, sjølsagte ting for oss i dag, som gratis tjenester til alle og allsidighet og fravær av sensur i medievalget og i formidlinga.

    På dette feltet er biblioteka tradisjonelt passive formidlere av informasjon som er relativt lett tilgjengelig, typisk utgitt på forlag eller av en redaksjon. Men kunne det tenkes at bibliotek aktivt framskaffa alternativ informasjon og kunnskap?

    I 1983 ga daværende Statens bibliotektilsyn ut rapporten Folkebibliotekenes formidling av offentlig informasjon, skrevet av et utvalg de hadde oppnevnt. Den er i hovedsak nøktern og beskrivende, men bruker ordet MOTINFORMASJON for første, og dessverre siste gang i statlig sammenheng. I lovrevisjonen to år seinere er dette ikke nevnt, heller ikke i forarbeidene. Utvalget mente altså at bibliotek burde kunne framskaffe motinformasjon til f.eks. kommunal informasjon. Det er da virkelig å ta stilling.

    Motinformasjon kan være å tilby utgitt informasjon som er mindre tilgjengelig, som ikke er «mainstream», men bør også kunne bety at biblioteket gjør egen research og setter sammen informasjon fra ulike kilder. Men det viktigste, tenker jeg, er at bibliotekerer blir seg bevisst dette begrepet og i jobbhverdagen tenker at det noen ganger kan være behov for aktiv motinformasjon fra bibliotekets side.

    En annen selvfølgelighet, som også er nedfelt i de tidligere nevnte policydokumentene, er at ingen brukere eller grupper skal diskrimineres.

    Men kan noen grupper – og dermed saker som angår dem – prioriteres?

    Noen bibliotek mener, og praktiserer, at ikke-brukere; fattige, husløse og utstøtte og folk med lav utdanning, må prioriteres (jf intervjuet jeg gjorde i Bibliotekforum nr 3 i år med biblioteksjefen i Thunder Bay i Canada). http://norskbibliotekforening.no/wp-content/uploads/2014/01/Bibliotekforum-nr3-14.pdf

    Dermed vil disse biblioteka også måtte «engasjere seg helhjerta» i saker som angår disse gruppene spesielt.

    Her vil biblioteket kunne komme i konflikt med egen arbeidsgiver, når f.eks. kommunen forverrer levekår for disse gruppene, eller tilsvarende i forhold til andre autoriteter og krefter. Dette kan høres oppkonstruert ut i vårt land, men er det slett ikke i f.eks. i UK og USA, der fattigdommen er stor i mange byer, samtidig som biblioteket er relativt godt utbygd. Se f.eks. under orkanen Katrina i Louisiana i 2005, der biblioteka la til side alle andre oppgaver for å hjelpe ofrene for stormen med alt mulig praktisk, slett ikke bare tradisjonelle bibliotek- og informasjonstjenester.

    Fra land der HIV og AIDS er ikke-saker i offentlig sammenheng, skal lokale bibliotek likevel ha hjulpet sjuke og pårørende med informasjon med mer.

    Under 2. verdenskrig bidro flere bibliotek til å gjemme og ta vare på litteratur som nazistene hadde forbudt.

    Med bakgrunn i de nevnte menneske- og bibliotekrettighetene mener jeg bibliotek også må kunne forsvare demokrati og åpenhet ut fra en breiere definisjon enn den generelle tilfredsheten med et minimum av frie valg (men med stadig dårligere deltakelse) og representative ordninger (men med færre valgte representanter og stadig større avstand, f.eks. til Brussel, og som reflekterer velgernes meninger dårligere). Og at bibliotek ved hjelp av informasjonsformidling og debatter må kunne forsøke å kompensere for manipulasjon som finner sted i politikken fra bl.a. økonomiske krefters side.

    For eksempel å støtte Wikileaks og liknende. De norske bibliotekforeningene gjorde det i 2010. Jeg støtter videre Mikael Böök som mente bibliotek også burde ha kopiert Wikileaksdokumentene til harddiskene sine, og sikra dem for framtida, på linje med det enkelte aviser gjorde.

    I fortsettelsen av dette tar mange bibliotek og bibliotekorganisasjoner i dag klar stilling for Open Access og liknende og kjemper mot lovgiveres tendens til å skjerpe copyrightregimene, under press fra mediekonserner og rettighetshaverorganisasjoner.

    Vi ser nå at bibliotek også tar stilling for Åpen kildekode, jf Deichmanskes vedtak om Koha som nytt biblioteksystem. Her tar bibliotek stilling mot den internasjonale IT-kapitalen.

    Hvor går ellers grensene for hva bibliotek bør ta stilling til?

    Biblioteka i Kristiansand og Stavanger har i vinter på hver sin måte testa grensene i forhold til debatter om innvandring. Begge har fått berøm for å ha pløyd ny mark her.

    En bibliotekar i Florida mener grensa går ved «intelligent design». I en omtale jeg gjorde i Bibliotekforum nr 8, 2009 av artikkelsamlingen «Questioning Library Neutrality», gjengir jeg følgende: «Eit døme på ei sak som etter hans [forfatterens] meining ikkje er kvalifisert til å bli aktivt formidla av bibliotekarar er ”teorien” om intelligent design, ideen om at livet på jorda ikkje er enkelt nok til å ha utvikla seg etter naturleg utval (evolusjon); det må ha blitt til av ein skapar, av dei kristne sin Gud. I USA, der dette som kjent er ein svært aktuell debatt som store delar av den politiske høgresida sluttar opp om, tok likevel nokre skolefolk som ikkje var tilhengjarar av kreasjonistane, teoriane inn i pensum. Argumentet deira var at elevane då kunne få sjå saka i ein større samanheng, med tru på at debatten ville skilje sant frå usant. Men då tok sjølvsagt dei høgre-kristne dette som inntekt for seg og gjorde denne støtta dei meinte å ha fått, til eit våpen tilbake mot vitskapen. Slik har dei bibeltru gruppene klart å snu fokuset vekk frå sjølve idékampen og over til spørsmålet om retten til å kome til orde. På denne måten, meinar Good, blir læraren eller bibliotekaren redusert til ein kremmar som ”falbyr verdilause varar; idear som er avkledde ei kvar moralsk eller intellektuell meining”.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: