Dette handler om bibliotekets truverdighet på litt lengre sikt. Hvis vi forbigår WikiLeaks i stillhet, som en episode, oppfører vi oss som om vi trur vi kan fortsette å leve i all evighet på ei isolert øy der klima- , mat-, vann-, finans- og sosiale konflikter aldri vil trenge seg fram. Vi må se oss om i verden og innse at også samfunnet vårt i løpet av de kommende tiåra vil oppleve trusler mot demokratiet som vi ikke har vært i nærheten av i Nord-Europa siden 2. verdenskrig. Straks vi ser utafor vår lille, fredfulle plett, blir dette åpenbart. I denne settinga mener jeg det blir lettere å se hvor mye åpenhet og innsyn betyr.
Bibliotekmiljøet har lang tradisjon på å forsvare ytringsfrihet og demokrati, men det vi har gjort er ganske allment og stort sett i skrift og (fest-)tale. Går egentlig bevisstheten vår om dette lenger enn det en elev på videregående har på pensum? Vi har nemlig eksempler på total svikt med en gang ting er blitt satt på spissen i vår egen bakgård, jamfør Myklesaka på 1950-tallet, der veldig mange biblioteksjefer lot seg skremme til å ikke kjøpe inn «Sangen om den røde rubin» og Loran C-rapporten på 1970- tallet. Denne i utgangspunktet hemmelige rapporten om et navigasjonssystem for USAs atomubåter, som i strid med nasjonale retningslinjer var etablert på norsk territorium, ble aldri inndratt av myndighetene, og flere aviser
gjenga innholdet uten å bli rettslig forfulgt. Men likevel unnlot 48 av de 100 største biblioteka å kjøpe boka, og flere av dem innrømte at de hadde vært redde for å «tråkke myndighetene på tærne». Enda et eksempel, men med nok en vri: I Sverige og Finland har biblioteka tatt på seg å være offisielle informasjonspunkt for «EU-informasjon», delegert fra staten. Jeg har besøkt en del av disse biblioteka, og flere steder utfører de denne oppgaven helt ukritisk og uten for eksempel å sammenstille EUs offisielle informasjon og alternativ informasjon og motinformasjon fra andre utgivere.
I Vesten reagerer vi, med god grunn, på udemokratiske holdninger og overgrep i sør og i immigrantmiljøer hos oss sjøl. Men nå eskalerer også egne angrep på egne hevdvunne demokratiske institusjoner, jamfør datalagringsdirektivet, og helt ferskt: Nå raseres vernet for varslere i USA:
http://www.capwiz.com/whistleblowers/issues/alert/?alertid=20736501&type=co )
Vi må reagere både med en klar uttalelse for Wikileaks nå (fordi det er dette som er en aktuell sak nå), men vi må også innrette biblioteket for ei framtid som ikke bare handler om dataspill eller ikke, eller om graden av kassering av hvilke bøker. Jeg mener vi må begynne å diskutere utviklinga av bibliotekideen i den retninga Mikael Böök antyder, et svært utvida bibliotekbegrep, som kanskje ikke kommer til å kalles bibliotek i det hele tatt, men der bibliotekprinsippene faktisk er de førende:
«Biblioteket är i likhet med internet en institution som (i princip) utan dröjsmål levererar all information till alla medborgare utan politisk eller korporativ inblandning. Även internet behöver sina bibliotekarier för att sköta katalogen över de mångsiffriga IP-numren och adresserna typ «foreningenbis.org». Detta är en uppgift för riktiga bibliotekarier, inte för regerings- och företagstjänstemän. De sistämnda har visserligen temporärt lyckats sköta uppgiften med heder (inom ramen för ICANN). Men i längden är staternas och
korporationernas internet governance lika ohållbar som vårt nuvarande politiska system med dess ca 192 nationalstater inrangerade i hierarkiska militärblock som slösar triljoner på imperialistiska krig och på att hota oss alla med sina massförintelsevapen. Tala om klimatpolitik! I något skede, snart, måste bibliotekarierna ta sig själva i kragen och göra klart för regeringarna och Google Inc. var skåpet ska stå i mänsklighetens nya bibliotek».
Flere poster om WikiLeaks på denne bloggen i februar 2008 og i juni i år.
Biblioteket tar saka #librarycase 