Ytringsfridom og offentlegheitsprinsipp er i vinden (stiv kuling), ikkje bare etter nytrykkinga av Muhammedkarikaturene, men også etter stenginga av nettstedet Wikileaks. Kommentatoren Felix Cohen på Opendemocracy.net skriver (oversatt av Dagbladet): ”Forhåpentligvis kan den siste tidens oppmerksomhet tvinge wikileaks til mer systematikk, eller i det minste mer åpenhet, rundt kilder og avsløringer”. Det han sier er jo: – Samarbeid mellom bibliotekarer og journalister ville gjort susen!

Terje Tvedt forsker på bistandsarbeid ved Universitetet i Bergen og står bak skarpt kritiske bøker, artikler og dokumentarfilmer om emnet. Han ble Fritt Ord-prisvinner tidligere i år for kritikken av ”det nasjonale godhetsregimet”, det faktum at Norge er verdens beste på å være opptatt av u-land og Sør, mens meninger som går på tvers av de offisielle blir stempla som ødeleggende. Når man alltid hører at Norge skal ”hjelpe verden” blir dette en kollektiv mentalitet det er vanskelig å bryte med.

15. oktober 2007 var han foredragsholder på biblioteklederkonferansen i Drammen. Han følte seg sikker på at også biblioteka gjenspeiler den offisielle tradisjonen. – Dere låner ut oversatt skjønnlitteratur fra den tredje verden, men er det nok? – Det trengs en pluralisme i tilgangen på kunnskap, og i dag er det bare biblioteka som kan levere dette. Både journalistikken og forskinga er ute av bildet. Journalistene får ikke lenger utdanning på feltet og forskinga styres av lønnsomhetskrav. Biblioteka bør lage seg en langsiktig strategi for å bli en mangfoldig arena på dette området. Dere må leite etter bøker som ingen andre har. Dette kan biblioteka klare. Det trengs en aktivistholdning, mye mer enn en refleksiv.

Klimakrisa er et tilsvarende tema, avslutta han: – Dette er også en sak som ber om enkle analyser og svar, men der det ikke finnes. Nettopp fordi alle er enige, må biblioteka leite etter det kontrære og presentere også det.

Les mer i reportasjen jeg skreiv på Norsk Bibliotekforenings nettsted.

Den finske filosofen og bibliotekvennen Mika Böök har en mangfoldig blogg. I dag skriver han om et fenomen jeg ikke har problemer med å kjenne igjen i Norge:

“… det allmänna biblioteket i Finland är mycket öppet och interaktivt. Personalen är för det mesta tjänstvillig, man blir – oftast utan dröjsmål – vänligt bemött, det går an att fråga olika saker, osv. … Jag upplever kort sagt inte själva interagerandet med biblioteket som ett problem. … Däremot är proaktiviteten, enligt mig, för närvarande bibliotekets stora problem. Proaktivitet betyder att ta initiativ, att ta saken i egna händer. Och detta särskilt då lokalt, i den egna omgivningen, i den egna kommunen eller staden. Om jag har förstått rätt så handlar Bibliotek 2.0 just om detta, dvs om hur biblioteket ska göra sig betydelsefullt i lokalsamhället”.

Han har et eksempel: I Tavastehusregionen har de en database, ARVI, med “en mängd referenser till (framför allt) tidningsartiklar om området”. Mika Böök søkte og fant en del stoff om den pågående strukturreformen av kommunene. Men likevel, skriver han, “saknar jag vad jag ovan kallat en proaktiv hållning i denna referensdatabas. Jag skulle vilja kalla urvalet (av artikelreferenser) mekaniskt, med andra ord spontant och reflexmässigt. Bakom denna ansamling av information finns – enligt min åsikt – inte tillräckligt mycket medvetenhet och reflexion. Det som händer i regionen och som anses viktigt drunknar i mängden av referenser.

Den proaktiva bibliotekariens uppgift vore att lyfta fram det, att belysa det från olika håll, att ge möjligast direkt tillgång till de viktigaste kunskapskällorna och att dokumentera invånarnas ansträngningar att göra sina röster hörda i en utveckling, som blott alltför ofta styrs av makter, som åtminstone de själva inte verkar ha någon chans att rå på“.

På bloggen sin skreiv Tord H. fredag om Bibliotekarer som redaktører. Det er Vidar Lund og Line Rubach som har foreslått en bibliotekplakat for å stå friere når de blogger i egenskap av kommuneansatte og biblioteksjefer.

Tord skriver: “Dersom et tradisjonelt og familievennlig bibliotek plutselig begynner å sette søkelys på lokalpolitiske saker, er det ikke sikkert biblioteksjefen blir berømmet for sitt demokratiske sinnelag. … Selv om biblioteket ikke tar stilling til konkrete saker, griper det likevel inn i de politiske prosessene ved å påvirke den politiske dagsorden. I det ideelle Norge har biblioteket både rett og plikt til å fremme den frie debatten – som alle betrakter som demokratiets grunnlag. I det reelle kommune-Norge kan det hende at politikerne foretrekker et bibliotek som holder seg eventyrstunder og forfatterbesøk. De trenger ikke si det høyt – men mye kan antydes i neste års budsjett”.

I gårsdagens innlegg på denne bloggen skreiv jeg om den omfattende svenske debatten på 1970-tallet om akkurat dette! Bortsett fra at de ikke hadde blogger på den tida. Les Anna-Lotta Jadinge: Det politiska biblioteket. Praktisk talt alle – som deltok i debatten (dét er kanskje et avgjørende skisma…) – var enige om at folkebiblioteket bør ha en slik politisk rolle, som en demokratiforsterker. Men omtrent da debatten døde ut, av forskjellige grunner, kom samtidig 80-tallet med både sine klamme medborgerkontor (=sørvistorg), sitt nesten ufattelige nyliberale konsensus mellom våre respektive nordiske sosialdemokratier og de ny- og gammelkonservative. Som sjølsagt også påvirka bibliotekånden indirekte.

La oss se om det kan bli litt debatt om dette på Tords blogg. Jeg har såvidt begynt. På Facebook blei det fint lite av det, sjøl om jeg har fått nærmere 100 kjente og ukjente “venner” i BTS-gruppa!

Plutselig snubler du over perler der du ikke engang ante det fantes muslinger. Sånn er det også med faglitteratur. Noen sånne perler trilla rett i fanget på meg i løpet av mai. Hadde lest og hørt om noen av dem, men ikke tatt meg tid til å se nærmere på dem.

Først og fremst vil jeg bruke litt bloggplass på Anna-Lotta Jadinge. I 2004 skreiv hun sin magisteruppsats ved universitetet i Uppsala, med tittelen Det politiska biblioteket : Folkbiblioteket som rum för medborgardeltagande och offentligt samtal. Jadinge gjengir og analyserer blant annet en debatt i Sverige på 1970-tallet som inneholdt svært mye av det samme som jeg har forsøkt å få fram gjennom BTS:

Opphavsmannen til debatten var Ture Edbom, en sosialdemokratisk kommunalråd i Gävle, som i to artikler i Biblioteksbladet nr 1 og 2 1975 skildra det han kalte ”det politiske biblioteket”. Tanken var, ifølge Jadinge, ”att folkbiblioteken skulle ges en betydligt större roll i samhällets politiska liv än de dittills hade haft. Biblioteken skulle bland annat verka för att fler medborgare deltog i samhällsdebatten genom att ”metodiskt ge röst och rum åt opinioner” och ”vara en alldeles naturlig partner till partierna och politiska grupper”, på ett sätt som var förenligt med bibliotekens partipolitiska neutralitet. På det här sättet skulle biblioteken bidra till en vitalisering av den lokala demokratin, som allmänt ansågs hotad efter de omfattande kommunsammanslagningar som hade genomförts från 1950-talet och framåt”.

Debatten ble ganske omfattende, faktisk gjennom flere år. De aller fleste var mer eller mindre enige med Edbom. Enkelte gikk så langt som at folkebiblioteket aktivt måtte ta avstand fra myndighetene og de styrendes interesser. Kanskje var det her den svenske forfatteren Jan Myrdal ble inspirert til å mene at folkebiblioteka burde frigjøres fra de politiske og administrative rutinene for å kunne stå friere til å spille en kritisk rolle i lokalsamfunnet. Finansiering kunne for eksempel skje via fond, der organisasjonsliv og offentlige instanser bidro mer indirekte økonomisk, Jamfør et intervju jeg gjorde med ham i Bok og bibliotek i 1995.

Men debatten døde ut. Noe av grunnen var det jeg tolker som en allmenn følelse blant bibliotekarer flest av at de risikerte å true den bibliotekariske nøytraliteten. Og i et forsøksprosjekt i Skellefteå viste det seg, til manges skuffelse, at bare 6,5% av de besøkende benytta seg av den nye ”samfunnsinformasjonen”. Jadinge skriver: ”Det är svårt att inte le [altså: smile, på norsk] en smula. Trodde man att några utställningsskärmar på biblioteket skulle göra underverk och människor skulle börja strömma dit i mängder? 6,5 % är för övrigt ingen dålig siffra – det innebär att 65 av 1 000 besökare faktiskt hade bemödat sig om att titta på informationen. Men kanske hade man en annan måttstock för engagemang år 1978”. Kanskje det. Men nå har vi Internett – og BTS-metoden!

Ei bok som Anna-Lotta Jadinge refererer mye til er Jan Ristarp og Lars G. Anderssons Mitt i byn! fra 2001. Den tar for seg nyere svensk bibliotekhistorie i et breiere perspektiv, men ikke minst det politisk aktive 70-tallet, inklusive Edbom-debatten. I motsetning til Jadinge, som skriver i en akademisk kontekst, tillater disse forfatterne seg å være både personlige og ganske åpent politiske. Noe av det mest interessante, fra et norsk ståsted, er utviklinga av svenske arbeidsplassbibliotek, et fenomen vi bare har en håndfull av i Norge. (Men det er ikke enkelt å skrive samtidshistorie. Ristarp og Andersson fikk så hatten passa av Barbro Thomas og Margareta Törngren i Ikoner nr 6/2001 (s. 35ff))

I Danmark kom det i fjor ei bok med et relativt beslekta siktemål som Mitt i byn!. Jeg tenker på Henrik Jochumsen og Caspar Hvenegaard Rasmussens Folkebiblioteket under forandring (for øvrig et biprodukt av doktorgraden de tok ved dokumentasjonsvitenskap i Tromsø). De har også et kapittel om ”Det politiske bibliotek – debat og praksis i 1970’erne”, der de tar for seg en ganske liknende debatt som den svenske, men der venstreradikale bibliotekarer og -studenter gikk i spissen og ikke middelaldrende sosialdemokratiske kommunepamper.

La meg stoppe opp et øyeblikk her: Det er i ettertid påfallende hvor lite vi diskuterte disse spørsmåla i Norge på den samme tida (jeg har vært med siden 1973). Det danske Bibliotekarforbundets tidsskrift Bibliotek 70 (nå: Bibliotekspressen) ble jo lest av ganske mange i Norge. Men på venstresida hos oss var vi vel så konsekvent anti-sekteriske at åpent sosialistiske prosjekt som Bibliotek i samhälle i Sverige og Biblioteksfronten i Danmark ikke hadde en tjangs? Og det kan ikke bare ha vært i AKP-kretser, men også i SF/SV. Noen bør skrive om dette, gjerne med utgangspunkt i denne ”nabolandslitteraturen.”

Til slutt ei helt fersk bok, og slett ikke fra Skandinavia, men fra Canada: Toni Samek.: Librarianship and Human Rights. Har står vi overfor en nærmest komplett ”katalog” over menneskerettighetenes og demokratiets mange framtredelsesformer, og med eksempler på bibliotektjenester, artikler, bøker osv knytta til hver av dem. Ta for eksempel Refuge > Libraries as places for refuge, med en artikkel og ytterligere referanser om hvordan biblioteka i New York fungerte både som tilholdssted og kommunikasjonssentraler for de som kom seg unna katastrofen på Manhattan 11. september 2001. Ei bruksbok og en idébank, med andre ord.

Et fåtall bestselgende boktitler på det norske markedet stikker av med den største og grundigste omtalen i media. Det bør ikke være bibliotekets oppgave å forsterke dette, snarere tvert imot. Dette tok Ås bibliotek i Akershus konsekvensen av når de i et prosjekt, sammen med bl.a. lokalavisene i distriktet og Norsk kulturråd, har skrevet og formidla bokomtaler om “de gode oversatte romanene”. Se omtale i Østlandets Blad 13. juni.

En beslekta tankegang ligger sannsynligvis bak bibliotekar Halfdan Wiiks serie med “retro-anmeldelser” i Klassekampen, seinest i dag om Arild Haalands “Den frosne freden”, ei “fredsbok” fra 1952!

I sammenheng med Biblioteket tar saka har jeg slått frampå med et liknende fokus fra bibliotekets side på glømte og forbigåtte bøker og debatter.

La sånt som dette bli noe mer enn et prosjekt, men en fast dugnad, gjerne sponsa av Kulturrådet. Og la omtalene bli lenka opp fra webkatalogene.

Lillehammer bibliotek har de siste åra stått for en type demokratiutvidende virksomhet som kan være et eksempel til etterfølgelse. De har siden høsten 2003 og fram til i år arrangert fire større folkemøter, særlig om byutvikling, f.eks. om en ny byplan som var på høring og om motorvei og/eller dobbeltspora jernbane til Lillehammer. Innledere har vært alt fra fagfolk fra Høgskolen til byrarkitekten, ordføreren og forfatter Karin Sveen.

Trond Minken, inntil nylig biblioteksjef på Lillehammer, nå i Buskerud, presenterte dette tiltaket under et seminar under IFLA-konferansen i Oslo i fjor, som jeg dekka for NBF-veven. Han fortalte blant annet at “enkelte politikere og administratorer ble sure, men folk flest satte stor pris på det”.

Noen av møtene ble supplert med utstillinger i biblioteket.

Etter et besøk i dag på sida “Byutvikling” på kommunens nettsted er det åpenbart at det ikke ville koste biblioteket mye å lage en mye bedre, enkel BTS om samme tema. (I tilfelle det skjer forbedringer på kommunenettet, så var det sånn det så ut 21. november 2006)

Ifølge Oppland Arbeiderblad 8. november samarbeider nå Vestre Toten folkebibliotek og Mjøsmuseet om et prosjekt der folk blir innbudt til å skrive på gule “post-it”-lapper – gjerne anonymt – hva de mener om den nye strekningen av Riksvei 4 forbi Raufoss, som ble åpna i sommer.

Dette er en metode de også har brukt på det demokratiske torv ved Frederikshavn bibliotek. Men forskjellen er at danskene innbyr til dette ( + folkemøter m.m.) i forkant av vedtaka, ikke etterpå.

Folkebibliotek er veldig flinke til å dokumentere og formidle lokalhistorie. Med BTS som (et av flere) verktøy og tenkemåte kan de også bli viktige for lokalpolitikken og -demokratiet.

Den finske filosofen og bibliotekvennen Mikael Böök har dratt igang en unik plan, såvidt jeg kan forstå: Under og etter den store konferansen World Social Forum Nairobi 2007 skal et antall frivillige bibliotekarer dokumentere det som skjer på Internett. De skal både være journalister, webpublisister og dokumentalister. Kanskje ikke helt enkelt å kombinere alt dette, men hvem skulle være bedre enn bibliotekarene til sånt?

Sjøl kunne jeg godt tenkt meg å tatt perm fra jobben, eller brukt litt ferie, og deltatt på denne måten på den norske varianten av WSF, Globaliseringskonferansen (som nettopp er avslutta for i år). Men ideen kom litt for brått på meg. Sånt må jo organiseres.

Jeg har nå snakka med ledelsen for konferansen i Oslo, som var svært positive og ganske sikre på at dette eventuelt vil slå an. I dag er det helt tilfeldig hva de får gjort. De legger ut foredrag hvis noen spør dem om det, og hvis det er greit for foredragsholderen. Så: Med tanke på neste konferanse (i 2007 eller -08, det er ikke avgjort): Ta kontakt med meg hvis du kunne tenke deg å bli med på dette.

Sjølsagt vil bibliotekarer måtte stille som frivillige privatpersoner i sånne sammenhenger, ikke som ansatte ved bibliotek a eller b.

Hva ville vi vinne på dette? Ganske opplagt økt oppmerksomhet for biblioteksaka, samt nedriving av det gamle bibliotekar-imaget og oppbygging et nytt – og riktig!

Se oversikt over inspirasjonskilder og beslekta tjenester

Man oppdager etter hvert at Biblioteket-tar-saka-beslekta ideer slett ikke er noe nytt på bibliotekområdet. Det gjelder “bare” å få tenkemåten til å gjennomsyre bibliotekarhverdagen og få satt ting i system.

En over to år gammel tjeneste som virkelig er i “BTS-ånd” er den svenske Kunskapsspanarna, der søstertjenestene til Biblioteksvar.no, nemlig Fråga biblioteket og Jourhavande bibliotekarie, stiller opp for tv-kanalen Kunskapskanalen (SVT) og på nettsida si leverer lenker til kvalitetsressurser på Verdensveven, samt til bøker for videre lesing – til hvert enkelt program. Dette tilsvarer omtrent Rett på sak, “mini-varianten” av BTS.

Se oversikt over inspirasjonskilder og beslekta tjenester